Korset - Veien til Gud

Korset - Veien til Gud

lørdag 14. februar 2015

En engel åpenbarte seg for ham, og pekte på hans manglende olje

En historie fra virkeligheten (Av Didrik T. Solli). (Fra Vekteren

Hugo og Nina var nygift da de forlot Norge og flyttet til til en by i Sverige. Det var vanskelig å få noe skikkelig arbeid. Men nøysomme som de var, klarte de seg med det lille de kunne tjene. Og etter hvert som årene gikk velsignet Herren deres henders gjerninger. De fikk venner og gikk trofast i forsamlingen, og var med i alt som kunne fremme Guds sak på jord. De glemte heller ikke å ofre. Det var en fast regel at tienden skulle gå til Herrens arbeid. Det var de blitt enige om og det holdt de fast på.

Hugo avanserte og det var ikke lenge før han var leder for en større bedrift, og noen år etter sto han som direktør for hele selskapet. Han hadde mange folk under seg og var en opptatt mann fra morgen til kveld, men han glemte ikke Guds hus og de helliges forsamlinger. Men etter hvert som årene gikk la arbeidet mer og mer beslag på ham, og han begynte å sluntre unna møtene i menigheten. Det var så mye i forretningslivet som skulle ordnes, og han rakk ikke over alt.

Til slutt var det bare en sjelden gang han kom i forsamlingen. Men han glemte dem ikke. Han gav rikelig med gaver. Sørget for at kirken ble restauert og fornyet, og han skrev ut den ene sjekken etter den andre til gode formål. Men han var sjelden og se i Guds hus.

En søndag kom hans kone hjem fra et nattverdsmøte. Hun så beklemt ut og tårene sto i øynene. "Forstanderen spurte etter deg", sa hun og sukket. Det ble en lang pause så sa hun: "Nå er det lenge siden du var i forsamlingen Hugo. Husker du hvor godt vi hadde det da vi kom hit til byen. Vi hadde lite å rutte med, men hvor lykkelig vi var. Nå har vi hver vår bil. Var har vår sommervilla og en praktfull villa her i byen, men er vi lykkelige? Hun gikk nærmere sin mann, og la hånden på hans skulder: "Hugo, har du det godt med Gud? Lever du i fornyelsen og kraften ovenfra?".

Han svarte ikke, han så bare bort. Så reiste han seg og gikk bort til et vindu. Der ble han stående og se ut i haven. Med ett går han bort til sin kone, legger armen om henne og sier: "Du, jeg tar bilen og kjører meg en tur. Jeg tar en tur bort til sommerstedet vårt. Der vil jeg være i stillhet. Kanskje har Herren noe han vi si meg". Hun strøk sin mann over kinnet og sa: "Snille deg Hugo, gjør endelig det. Gi deg god tid og bli der inntil du har fått vite Guds vei med ditt liv", så gikk han ut.

Hun hørte han startet bilen og kjørte ut den solide smijernsporten. Hun måtte se etter ham. Jo, nå kjørte han! Måtte han få møte Gud på denne turen. Tenk om han fikk se noe Guds herlighet og store nåde. Hun var kommet i nødt for sin mann og var nå ikke lenger sikker på seg selv heller.

Da han hadde kjørt et stykke, får han se at en liten pike står der fremme på veien. Det var ikke noe uvanlig. Men han ser at piken nærmer seg lengre og lengre inn i kjørebanen - og det begynner å uroe ham litt.

Han slår ned farten og kjører sakte fremover. Da han kom mer opp ved siden av henne stanser han bilen og spør: "Vil du kjøre med farbror?" Hun ser noe forundret på ham. Han finner det rimelig at en småpike ikke vil gå inn i en fremmed bil, og legger til: "Det er ingen farlig farbror. Du behøver ikke å være redd".

Han åpner døren og den vesle piken på 7 år stiger inn og setter seg ved siden av Hugo. Det var noe underlig over dette. Hvem var egentlig denne piken? Hvor kom hun fra, og hvor skulle hun hen? Hvor skulle han kjøre henne? Hun ble sittende å se på de lysende knappene foran seg. Innimellom så hun opp i hans ansikt med sine store blå øyne. Han måtte forsøke å innlede en samtale. Han måtte si noe til henne, men hva skulle han si? "Synes du det er hyggelig å kjøre bil?" Hun nikker uten å svare. "Hvor bor du, og hvor holder dine foreldre til?" Nå ser hun igjen opp i øynene til Hugo og svarer "Mine foreldre kjenner jeg ikke. Jeg er en ensom vandrer". Et underlig svar. Hvem var det egentlig som var kommet inn i bilen hans?

"Går du på søndagsskolen?" Hun ristet bare på hodet. "Kjenner du ikke noe til Jesus Kristus som er barnas venn". Nå blir hun fast i røsten og svarer: "Jo, han kan farbror tro jeg kjenner. Det er Han som leder min gang og det er Han som har ført meg inn i denne fine bilen til farbror". Hugo kjente seg mer og mer ille til mote. Han burde vel ikke ha tatt henne med i bilen. Hvor skulle han sette henne av? Hun kunne jo ikke bli med ham helt fram til hans somervilla. Jan, han måtte finne på noe som han kunne snakke med henne om. Men hva skulle han si? Han måtte få vite mer fra hennes egen munn.


"Hvis det nå hadde vært vei helt inn til Himmelen, til herligheten, der Gud Fader bor, da skulle vi har kjørt der inn og hilst på de som har kommet inn i herligheten. Tror du ikke det ville blit en fantastisk biltur?" Da er det han merker at hun legger sin vesle barnehånd på hans sterke hånd, og sier med dypt alvor, idet hun retter blikket mot Hugo: "Å gode Gud. Farbror har ikke olje som rekker så langt som til Himmelen". Han stanser bilen med et rykk og ser ned på den vesle piken. "Hva var det du sa. Vil du gjenta det igjen?" Hun ser ham inn i øynene og da lyser det noe forunderlig ut av disse i det hun sier: "Farbror har ikke olje som rekker til Himmelen".

Han gjemmer ansiktet i hendene. Det var sannheten. Det var den nakne sannheten. Han hadde rikdom og ære, makt og berømmelse, men han hadde ikke olje som rakk inn gjennom perleporten. Det hadde ikke pastoren sagt til ham noen gang. Nei, det var aldri tale om noe som hadde med den Hellige Ånds olje å gjøre. Det var mer spørsmål om det var mulig å få en sjekk til ett eller annet formål.

Men nå sitter han avkledd og naken. Nå ser han at han er ribbet for alt. Han har ikke det viktigste, Guds Hellige Ånd. Han ble sittende med hendene for øynene i stille bønn. Nå visste han det hele. Nå sto det klart for ham. Han manglet det vesentlige.

Da han skulle se seg om var piken forsvunnet. Det var ikke noen ved siden av ham. Han sprang ut av bilen og ropte på henne og undersøkte, men det var ingen å se. Han gikk inn i bilden, nsudde og kjørte hjem. Da hans hustru fikk se ham, var hun med et klar over at det hadde hendt ham noe. "Hva er i veien med deg Hugo?" Han slår armene omkring henne og sier "Jeg har ikke olje som rekker til himmelen. Jeg er en hemmelig frafallen!" Jeg trodde jeg skulle betale for kristendommen med sjekker og store gaver, men det er Golgata som er det eneste soningssted. Bare der finnes forløsning og full syndenes forlatelse".

Det ble en underlig tid i forsamlingen. Da denne mektige mann sto fram på første møte og erklærte at han ikke hadde olje til Himmelen. Da begynte en ny tid i menigheten. pastoren kom i syndenød og eldstebrødrene erkjente og bekjente sine synder og fikk ta imot syndenes forlatelse i Jesu navn og i Hans blod. De hadde hatt flere større vekkelseskampanjer. Det var ikke mangel på musikk og underholdning, men deth jalp ingenting. Nå hadde Herren åpenbart seg gjennom en engel. Ikke en med vinger og hvit kjortel, men som som så ut som en vanlig liten pike. Slik kommer Gud til sin menighet. Han kommer ikke alltid gjennom store predikanter som boltrer seg i veltalenhet og fraser. Han kommer noen ganger som den skate stille susen med liv og overflod.

Skulle ikke dette mange oss som leser det til å undersøke vårt kristenliv. Har vi olje nok som rekker til himmelen? Vi har kanskje midler og et ansett navn. Et vakkert hjem og god inntekt. Men kjære leser, hvorledes er det med olje til Himmelen? Det skal vel ikke lyde en dag fra den kristne forsamling her nede: "Våre lamper slukner!" (se Matt. 25:1-13). Oljen har tatt slutt!

La denne fortellingen få lede oss til å søke nærmere inn til Herren, og overgi oss helt til Ham med alt som i oss er, Tiden heretter er kort. Det heter "idag", i denne stund. Det lyder også et alvorsord: "I denne natt kreves din sjel av deg. Hvem skal da ha alt det du har samlet? (Lukas 12:16-21).

Vet du om du lever i morgen? Hvis ikke - så løp inn i Jesu armer. Han stor og venter på deg. Få din sak i orden. Bekjenn din synd, og ta imot renselse i Jesu blod. Og hør Hans røst, når Han med et smil sier Velkommen hjem! Jeg har ventet så lenge på deg. Se jeg elsker deg med en evig kjærlighet. jeg vil aldri slippe deg og jeg vil aldri forlate deg. Mitt barn, velkommen hjem.


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar